inaiaustralia

(Ikke les videre hvis du har dårlig tid - jeg klarer ikke blogge kort. Jeg har mye på hjertet.)

"Annenhver student ved norske universiteter og høyskoler sier de får til dels store beløp i pengestøtte hjemmefra til å finansiere studiene" sto det på VG for et par dager sida. Waving the white flag; jeg er en av dem. Heldigvis for meg er jeg så heldig at jeg har ressurssterke foreldre som fungerer som drahjelp i trange perioder - for vår alle studenters "kjære" mor Lånekassen er som kjent sært gnien når det kommer til månedslønna. Nå spør jeg alle voksne i jobb; kunne dere sett for dere at dere kun hadde fått en årslønn på 85 000 kroner for å jobbet 9 til 5 fem-seks dager i uka med minimale ferier? Å være student er også et yrke, det er en krevende jobb. Og jobben vår slutter ikke klokka fem hver dag - den følger oss på kveldene og i helgene som en tung, tordnende regnsky. Vi vier like mange, om ikke flere, timer på jobben vår som dere gjør til deres jobb. Hvorfor skal vi få betalt så ufordragelig mindre?

         "Studentundersøkelsen Synovate har gjort for Postbanken viser at også gjennomsnittsbeløpet på støtten hjemmefra har økt de siste årene" - SELVSAGT stiger støtta hjemmefra når lånesummen fra Lånekassen ikke korresponderer med stigende bo- og levekostnader i samfunnet, tomrommet må jo fylles fra noen. Lånekassen har sida 2005 økt summen med én simpel kotelett (om jeg husker riktig nå). At studenter i og fra et av verdens rikeste land, og dessuten ifølge FN verdens beste land å bo i, lever under fattigdomsgrensa er for meg fullstendig ubegripelig. I valgkampen til våre rødgrønne kjære partier lovet de alle tre grønt gress og grønne skoger så langt øyet kunne se for landets studenter: forlenget studiestøtte fra ti til elleve måneder skulle lovfestes i neste periode. "Hurra!". Det ble som kjent direkte crash and burn - Soria Moria II er et eneste rent kontraktsbrudd - forlenget studiestøtte blir ikke realisert.

"... Gode fellesskapsløsninger, ... rettferdighet." Ja, ikke få meg til å le? 

For det første, er det rart flere og flere lider av diagnosen "politikerforakt"? For det andre, hva med dem uten ressurssterke foreldre som kan hjelpe til? Hva skjedde med like muligheter for alle? For det tredje, dagens studenter har rett og slett ikke muligheten til å være fulltidsstudenter; flere og flere ser seg nødt til å jobbe ved siden av. Frister det virkelig for Jens, Kristin og Liv Signe å overlate alt av indre organer i skalpellhendene til en lege som så vidt fikk kravlet og skrapt seg gjennom studiet sitt på grunn av at fyren/jenta måtte jobbe ved siden av og kan derfor ikke alt som står i legebøkene? ("Yes yes, right. Right leg") Det er vel kanskje derfor mesteparten av dem er trofaste pasienter av Volvat. Hykleri? Nei, ikke snakk om.

Det er direkte trist når neste generasjons ledere og arbeidere blir nedprioritert i et velferdssamfunn som Norge. Hvorfor støtte landets studenter når du kan bevilge mer i arbeidsløshetstrygd? Hadde dette vært en film, hadde vi hatt vårt comeback i lederstillinger over hele landet med makt nok til å ta hevn mot gud og hver mann som, mildt sagt, kødda med oss. Blir jeg en gang politiker, frister det like mye som en tusenkalori-kake frister for et overvektig barn å kunne sitte med makten i min hule hånd om førti år, og ha som eneste ambisjon å rævkjøre eldreomsorgen herfra til h**. Og det kun for at dagens samfunnsformere kunne smakt sin egen medisin. Da hadde jeg sotte svært så fornøyd med et stort glis om kjeften ved Jensemanns sengepost på Ullern Eldrehjem, og sett på at han lå og kavet i en muggen råtten og møllspist seng i en eller annen låve med kun et neonskilt typ Las Vegas som signaliserte at dette ja, dette var et eldrehjem. Gurglende og siklende uten at én eneste hjelpepleier kommer til unnsetning med pappbøtta.

Er dette en spøk? Er dette en slags "manndomsprøve" for dagens unge voksne? Blir vi robbet for alle lukrative og banalt tilfredsstillende goder kun for å bevise at vi er sterke nok til å klamre oss fast, og se toget til endestasjonen? Vel, da er det til å spy av, jeg ler ikke.

Uten å være selvopptatt, akkurat nå snakker jeg av erfaring; det går hardest utover norske studenter i utlandet. Vi får minimalt av statskassa, for oppå den sitter Jens med både kniver og gevær, fit for fight, en slags moderne versjon av Kerberos. Vi har fått pluss minus 90 000 dette semesteret, men med et studie som koster 50 000 halvåret, trengs det ikke akkurat en matematiker til for å skjønne at vi har ikke akkurat har like mye på konto som sjeiken i Dubai. Etter husdepositum og bil er i boks er det ikke store slanten igjen. Den lille håndfullen med kronestykker som gjenstår er i tillegg inkludert reisestipendet vårt beregnet til to tur/retur-turer i året. Det er en skam. Om mamma og pappa vil se meg, tror jeg de må se seg nødt til å spandere den flybilletten.

         Jeg kan se for meg et motargument her, og det er vel at utifra bildene som ligger her på bloggen så bor vi tre jentene rimelig flott. Ja, vi bor bedre enn aboriginern i gata. Men skal ikke vi få lov til å bo som folk? Skal vi måtte bo i skur og leve på smuler og fiskeskjelett fra søppelkassene for å få folk flest til å forstå at vi har dårlig råd og trenger hjelp? Jeg gjør det jeg kan; jeg leter i butikkhyllene etter butikkens beste pris på alt fra gulrøtter til brød, jeg prøver å kjøre så miljøvennlig som mulig for å spare bensin og jeg har nedprioritert juicen til fordel for det australske klorvannet fra springen. Men er det én ting jeg nekter å nedprioritere, er det maten og næringen min. Bitch please, jeg er student - vil du jeg skal lære, må du la meg få spise. Hører du, Jens?

         Hadde det vært opp til meg skulle et velfungerende samfunn behandlet sine studenter - de som en dag skal styre landet - som konger og dronninger. Det er VI som er fremtidens Norge. La oss få gjøre jobben vår, nemlig å forberede oss til nettopp den tunge jobben som ligger foran oss. 

Der har du meg.

Med vennlig lusehilsen, 

Ina, den fattige kirkerotta.

(Med studiehjelp fra mamma-san og pappa-san).

Dette blogginnlegget er lengre enn langt, jeg klarer ikke blogge kort. Særlig ikke når jeg føler jeg har mye å fortelle. Beklager!!

Beklager denne tørken altså, men det har seg sånn at etter jeg kom tilbake fra road tripen og skulle blogge, så slo portalen seg vrang hele TO ganger etter jeg nærmest hadde skrevet akademisk essay på nærmere 2000 ord. ALT ble slettet. Da reagerer jeg med avmakt, da gidder jeg ikke mer. Men nå har jeg fått roet meg, og er nå klar for et nytt forsøk!

ROAD TRIP UP NORTH IN WA: PERTH --> KALBARRI --> MONKEY MIA, SHARK BAY

Lørdag formiddag/ettermiddag reiste vi fra Perth i tre biler, to-tre timer forsinket. (Gutta måtte jo kjøpe camping- og teltutstyr minuttene før vi skulle reise, må forstås). Vi kjørte timer i strekk i mafiabilen til Thea (tror ikke japsekjerra vår ville tålt turen, den sliter nok som det er), og vi kjørte i australsk ørken i dagslys. Ikke hadde vi mobildekning ute i villmarken, så tissepauser ble på 1700-tallsvis signalisert gjennom papir i front-/bakrutene. Vi reiste med Bjørn Erik og Didrik, og en annen nordmann her nede som heter Andreas, to svensker, Erik og Daniel og en tysker ellernoe som het Christopher og noen kanadiere og amerikanere ellernoe i den duren. (De siste traff vi ikke før den første overnattinga). Natten snek seg innpå, og et nesten drapsforsøk på noen ville kenguruer (that's right, langs veien så vi ørten stykk som bare ventet på å krysse veien. Enkelte hadde prøvd lykken, nå eller aldri, og det ble aldri for mange der de lå strødd som slakt i veikanten..) senere, kom vi frem til horse ranchen i Kalbarri der vi traff resten av reisefølget. Der trodde eierne ellernoe at vi var jockeys, så vi spilte med på notene og fikk overnattinga litt billigere. Da vi kom frem, var det kveld og vi poppet en kald (neida, skal ikke pynte på fakta, en litt for varm) pils og koste oss rundt et bål på området. Vi sov på et lite rom med plass til syv cirka, og du måtte for all del ikke kikke i taket. Da fikk du deg en overraskelse for å si det sånn, der var det dyr nok til å fylle en hel Noahs ark. Da morgenen smøg seg innpå, våknet jeg til en nydelig utsikt. Jeg fikk dratt mitt trøtte tryne opp av feltsengen fra krigen, og ut døren til et skarpt sollys. Rett utenfor var det en hesteinnhenging, og enda lengre ute var det øde ørken så langt øyet kunne se. Der løp ville kenguruer rundt omkring. Det er ikke hver dag man kan spise brunosten sin og pusse tenna til en slik utsikt!

(Dårlig kvalitet, men bloggen har helt ødelagt seg selv..) 

Videre den dagen kjørte vi videre til Kalbarri National Park, der gikk vi langs en elv i australsk ørken i den røde sanden og australske fjellklipper, kjempegøy. Jeg oppdaget virkelig turjenta i meg, og syns det var ekstra gøy da "mini-øgler" og firfirsler stivna på klippene i håp om at vi ikke ville se dem. Elven var litt for stillestående til at man kunne bade i den, med bare to cm i sikt foran seg. Enkelte trosset advarslene mine om krokodiller, men det gikk heldigvis greit, noen liker jo å leve farlig.

Da vi fikk kjempet oss opp klippene igjen og tilbake til bilene og etter minnekortene på kameraene våre var nærmere fulle, kjørte vi til Denham for å fylle magesekken og biltanken. Etter å ha vasket av utallige døde insekter fra offroad-bilene og mafiabilen (og kjørt gjennom Drive Through Liquor-store!), kjørte vi videre i Shark Bay for å finne et sted å campe for natten. Vi slo leir på parkeringsplassen til campingplassen, ble litt billigere på den måten. Der fyrte vi opp et wannabe-bål med telysene våre, og knerta enda noen varme noen og koste oss i hverandres selskap. Jeg var den eneste som hadde med meg stol, og selv om jeg ble mobbet for den, vet jeg folk egentlig bare misunte meg den. Ikke alle liker å sitte på bakken, og den hadde jo til og med hull til pilsen og greier. Liga blid.

("Sniff". Denne kjørte vi forbi i 120, bråstoppet og rygget tilbake, tok ned vinduene og blitzregnet falt. Den stod like stille. "Hvis jeg bare står sånn her, så ser de meg ikke.. Blunk blunk")

Neste morgen ble jeg i ekstase da jeg fant ut at at det var dusjer på fellestoalettene på campingområdet, og jeg småløp med håndkleedet mitt over parkeringsplassen, dette var jo rene julaften. Dusja med skoene på selvsagt, ikke alle har lyst på syfilis. Uheldigvis kikket jeg opp i taket (lærer jo aldri) og fikk se tre svarte enker sitte så fint i spindelsvevene sine en armlengde over meg. Oppsummert: min raskeste dusj noensinne.

Vi kjørte videre til Monkey Mia den dagen, målet vårt! Uheldigvis kom vi for sent til matingen av delfinene, da måtte vi vært der übertidlig. Tar det neste gang! Vi kjøpte likevel dagsbillett og kjørte inn på området. Der lå vi slakt på stranda, spiste mat og noen drakk noen kalde pils for a change. Volleyball hørte også med, for de som orket det. Uheldigvis hadde denne jenta glemt bikinien sin, så jeg fikk et aldri så lite nerdeskille som jeg undres over når skal forsvinne?

Etterpå kjørte vi til en annen nasjonalpark for å overnatte der. Halvveis uti villmarka, måtte vi sette fra oss mafiabilen og en annen liten eggebil, for kun å kjøre firehjulstrekkerne videre i rallyterrenget som fulgte. En genial plan ble knekt: jeg, Thea og Ingvild skulle sitte igjen med bilene våre i skumringen mens de andre kjørte videre for å laste av alt av bagasje før det var plass til oss. "Det tar ikke lang tid!", sa de. I god tro poppet vi en varm en og ventet i solnedgangen. En halvtime gikk, og fremdeles ikke livstegn utenom noen diverse insektbesøk. En time gikk, og det ble bekmørkt. En og en halv time gikk, og vi befant oss tre forsvarsløse jenter midt i Australias øde villmark uten mobildekning, med kun en liten kjøkkenkniv som var blitt tatt med for å kutte opp vannmelon. To timer gikk. Ingen ville si det åpenbare, og vi satt oss inn i bilen og trøstespiste med litt KitKat og hørte på litt musikk, frem til Ingvild brøt stillheten fra baksetet: "Let's face it, de kommer ikke tilbake!!". Da det plutselig lyste en lommelykt i det fjerne, og den stoppet på oss i gode tre minutter, smalt vi på sentrallåsen. Jeg var overbevist om at jeg skulle ende livet mitt hengende opp-ned i kjelleren til et lokalt vest-australsk innavl a la Leatherface med innvollene mine alle andre steder enn der de hører hjemme. Akkurat da jeg skulle til å skrive testamente, så vi billys i det fjerne. Det var redningen! Først ble vi glade, så furtne, og så kjeftet vi litt. Bjørn Erik forklarte forsinkelsen med at de hadde sotte bilen (som ikke viste seg å være firehjulstrekker selv om den ser slik ut for det utrente øyet) fast i sanden og trengte hjelp fra en park ranger til å komme seg løs. De var tilgitt. Men de fikk vær så god sette opp teltet vårt.

Den kvelden satt vi under den australske stjernehimmelen nok en gang, og grilla pølser og drakk litt. Vi fant for øvrig også ut at pilsen Ingvild og Thea hadde kjøpt med, var lettøl. Det forklarte hvorfor vi var så opplagte hver morgen. 

Neste morgen våknet vi opp til sandstorm og regn, med teltet nærmest flatt over oss. Ingvild viste seg å være vanskelig å vekke, til tross. Så bar det hjemover igjen, og vi bestemte oss for å ta hele strekningen i ett. Ifølge Google Maps tar dette gode 12 timer, men disse mafiosane klarte det på ni.

Hjemme var jeg førstemann i dusjen, og der skulle jeg være så lenge som mulig før nestemann krevde sin tur. Det var en herlig road trip, og vi skal tilbake dit en eller annen gang også!! Gir ikke opp, skal se delfiner. (Selv om de immigrerer sørover, så får vel trolig sett de her i Perth først?).

To sum up: vi så døde og levende kenguruer, en struts, en død gravid hare (Thea drepte an :/ ) og firfirsler, rød sand og vakker australsk uberørt ørken! Herrleg, herrleg!

Ellers. Skolearbeidet krever sitt, og farlig nok finner jeg meg selv allerede i feriemodus. Semesteret er ferdig om tre-fire uker, så nå er det virkelig siste innspurt med eksamensforberedeler og siste finpuss på de siste assignmentene. Nå er også godværet kommet til Perth, med sine 25 grader og sol! (Går ikke an å finne faktor mindre enn 30, australiere er jo nazi på å beskytte huden. Må sikkert betale noen svart for å få tak i 15...)

I går hadde vi et lite jentevors i La Grange St, mens resten av Lille Norge var på oktoberfest på Curtin. Kvelden endte opp på Tigerlils der Thea fikk vrikka ankelen i et heller glamorøst fall rett på baken. Ølen redda hun da hvertfall. Og dørvakten som ikke ville slippe henne inn i utgangspunktet, var så snill og hjalp henne opp igjen. Så flink att.  Ingvild var ikke med ut, though she was our designated driver, hun prioriterte skolearbeidet denne helgen. Hun er så flink att, hver dag hun sitter på biblioteket timesvis i strekk.

Videre går dagene forbi i en sinnsyk fart, ukene flyr forbi. Snart er det sommerferie jo!! Gleder meg verre til å forskynde aldringsprosessen og anskaffe meg litt brun og svidd rosinhud!

Ina.